Alone in the Dark var et av spillene som definerte den franske skolen: en atomdrevet, sjanger-definerende isbryter av et spill som var så nyskapende, så ambisiøst, så langt forut for sin tid at det tok flere tiår før elementene det introduserte og mulighetene det antydet var tilfredsstillende utforsket.

Og kanskje mest imponerende? Det faktum at Frederick Raynal og teamet hans omsatte pionér-teknologi og uprøvde konsepter i en velfungerende spillbar helhet. Designet vitnet om utviklere med stålkontroll på mulighetene og begrensningene i teknologien de rådet over, og Alone in the Dark ble mye mer enn bare en halvsnekret sjanger-stamfar: det var et intenst og stemningsfullt spill som når det kom ut – i 1992 – satte en solid ny bakkerekord for skummelhet i dataspill.

Gameplay og teknologi
Alone in the Dark er et action-eventyr som kombinerer lavfrekvent monsterslåssing med problemløsing og utforsking av et spektakulært hjemsøkt herskapshus. Rundt omkring i huset ligger et utall gamle bøker, brev og nedtegnelser som sakte men sikkert avdekker fortellingen og gir ledetråder til såvel puzzles som monsternedkjempelse. Historiefortellingen undermineres av en slags okkult tourettes serie-namedropping av løsrevne gloser og entiteter fra H.P. Lovecrafts univers, men selve grunnfortellingen er solid nok, og oppgavene som spilleren serveres underveis er varierte og til dels inspirert sammenskrudde.

Spillets karakterer er tredimensjonale og består av håndfuller med gigantiske proto-polygoner, mens områdegrafikken er todimensjonale tegninger som sees fra forskjellige kameravinkler avhengig av spillerens posisjon. Dette er en oppskrift for oversikts-togulykker, og 2D og 3D må sies å være bitre rivaler i dette spillet. Det er til dels svært vanskelig å løpe rundt, slåss og orientere seg i Alone in the Dark – spesielt siden spillets katastrofalt loco kameramann elsker å hive kameraet sitt rundt i vinkler som ofte er langt mer groovy og dramatiske enn de er hensiktsmessige.

Følelse av kontroll undermineres ytterligere av spillets grensesnitt, som er en litt ekstra svart skamplett i de rikholdige krønikene merket bisarre franske styringssystemer. Spillerkarakteren har kun 1 action tilgjengelig av gangen, og hvis man feks ønsker å hoppe i stedet for å slåss må man – hver eneste gang – innom en slags forent gjenstandsliste/handlingsliste som raskt fylles opp med objekter og blir lite oversiktlig. Karakterene kontrolleres ved at man roterer med høyre-venstreknappene, for deretter å sende vedkommende framover eller bakover med opp- eller nedknappen når vinkelen ser riktig ut – noe som ikke akkurat fasiliteres av spillets kombinasjon av dårlig samstemte 2D/3D og zapping rundt mellom dramatiske kameravinkler. Løping er vrient å utløse og oppleves som en ganske virkelighetsnær simulering av hvordan det føles å være en søvnig pingvin på rulleskøyter.

Definerende øyeblikk
Spilleren utforsker herskapshusets rikholdige bibliotek når en likfarget, opphakket menneskeskikkelse manifesterer ut fra en av bokhyllene. Vanlige våpen biter ikke på denne sakte avanserende skikkelsen, og spillerens eneste mulighet blir å flykte innover i hylleradene – hvor man enten jages ned og fortæres av monsteret eller finner en inngang til et hemmelig rom som inneholder et slags magisk laboratorium. Inne i dette hemmelige rommet (med den oppstykkede mannen krafsende på bokpermene utenfor) finner spilleren gjenstandene og bok-lærdommen som trengs for å nedkjempe monsteret og ta seg videre i spillet.

Mange husker nok også spillets aller første sekvens, hvor man kun har et par minutter på seg til å sette opp sperringer foran inngangene til et loftsværelse før vandøde monstre stormer inn gjennom dem. Denne sekvensen er kanskje småsuspekt rent spilldesignmessig – siden den krever at spilleren dør seg til kunnskap – men den setter stemningen for spillet og er svært effektiv rent skremmemessig. Omtrent samtlige senere survival horror-spill har kopiert scriptet-hund-inn-vinduet-manøveren som Infogrames drar i denne sekvensen.

Arv og oppfølgere
Hoveddesigner Frédérick Raynal røk uklar med det monumentale egoet til gründer Bruno Bonnel og forsvant ut av Infogrames direkte etter suksessen med Alone in the Dark. Raynal grunnla deretter Adeline Software og lagde Little Big Adventure 1 & 2 – svært gledelige action-eventyr som fortjener sin egne oppføringer i Relikvariet. Raynals senere karriere har dessverre vært preget av avbrutte prosjekter. I 2010 stod Raynal og UBI Soft bak en (ihvertfall foreløpig) ultraobskur Laser Tag-aktig satsing kalt Battle Tag.

Uten Raynal bak spakene, lagde Infogrames en oppfølger til Alone in the Dark som fokuserte på det spillmotoren gjorde aller dårligst: hektiske actionsekvenser. Den opprinnelige balansen mellom action og problemløsning ble gjenetablert i en treer som skulle bli det siste spillet som ble laget med den (innen da temmelig gråmankede) originale Alone in the Dark-spillmotoren.

I senere år har Alone in the Dark fått status som stamfar for en survival horror-sjanger som har fostret suksesser som Silent Hill- og Resident Evil-seriene. Infogrames (senere kjent som Atari) har smidd på dette med et par dårlig mottate forsøk på reanimere franchisen. Alone in the Dark har også fått den tvilsomme ære av å låne tittel (og lite annet) til en film som blir ansett som en av de dårligste noensinne laget.

På tide med et gjensyn?
Det finnes bestemødre i hotpants som har eldes med mer stil og verdighet enn Alone in the Dark. Selv den mest helgenaktig tålmodige retrospiller vil la seg irritere av spillets duploblokkete karakterer, ultrafranske grensesnitt og månemann-loco kameraføring. Men under den grimme overflaten venter en skrekkstemning som fortsatt er relativt intakt, samtidig som moderne survival horror-makere har mye å lære av spillets tålmodige, kuttsekvens-frie historiefortelling og varierte oppgavesekvens.

Good Old Games selger Alone in the Dark I-III for noen-og-tredve kroner, i en pakke som er direkte spillbar på moderne PCer.

Disse fire ingrediensene møtte gryta da Will Crowther satte seg ned ved sin ensomme mainframe og programmerte et spill til sine døtre. Det 100% tekstbaserte spillet Adventure beskrev en verden som var direkte inspirert av hulesystemene Crowther hadde utforsket, og det var befolket med drager & dverger & den slags hentet fra Dungeons & Dragons.

Adventure fant sin endelige form i 1976, etter at en kar ved navn Don Woods hadde arvet kildekoden og utvidet spillet kraftig. Sluttproduktet ble en massiv mainframe-slager rundt omkring på universiteter og tech-arbeidsplasser, og det fant etterhvert veien til hjemmedatamaskinene som kom på markedet mot slutten av 70-tallet. Den mest berømte hjemmedata-manifestasjonen var uten tvil Zork – utviklet av en gjeng som hadde forelsket seg i Adventure mens de studerte ved MIT.

Zork er uten tvil en klassiker, og den nevnte gjengen gikk – under navnet Infocom – videre til å lage mange av tekstepokens beste eventyrspill. Men faktum er at Infocom hadde det relativt enkelt: hjemmemarkedet deres var USA, et magisk land hvor datamaskiner svømte i minne og hvor man brukte diskettstasjoner som lagringsmedium. På det noe mer rufsete kontinentet Europa, derimot, var utviklere heldige – HELDIGE – hvis de hadde 48K å boltre seg på, og det foretrukne lagringsmediet var kassetter som lastet inn data med hastigheten til et dovendyr som har duppet av i solsteika på årets varmeste dag og som nå ligger og lurer på om det skal orke å reise seg for å gå bort i skyggen.

Pete Austin var mannen som kom oss ubemidlede europeere til unnsetning. Ved hjelp av blodstrenge tekstkomprimeringsrutiner og et egenutvklet programmeringsspråk, klarte han å presse, tråkke og stappe det opprinnelig 200K store spillet Adventure inn i maskiner som ZX Spectrum (48K minne) og BBC Model B (32K minne) for deretter å selge det på hjemmekopierte kassetter under navnet Colossal Adventure. Til alt overmål, ekspanderte Austin spillet med et 70 rom (som det het den gang) langt endgame som han designet selv.

Kart, lamper og dvergepakk
Collossal Adventure er et 100% tekstbasert spill hvor man utforsker et hulesystem ved hjelp av kommandoer som i hovedsak består av verb + substantiv. Spillerens oppgave er å finne et antall skatter som ligger spredd rundt omkring i hulesystemet, for deretter å frakte dem tilbake til overflaten. Denne oppgaven er på ingen måte like enkel som den høres ut:

En kombinasjon av kaos-geografiske områdesammenhenger og djevel-esoteriske puzzles gjør at Colossal Adventure er et spill som krever at du tegner kart og loggfører gjenstander hvis du skal ha noen som helst sjanse til å komme gjennom det. Spillernes nitidige ferd nedover i hulesystemet kompliseres ytterligere av faktorer som: at spillet kun godtar fire samtidige gjenstander i ryggsekken, at din eneste lyskilde går tom etter et visst antall kommandoer, og at kjipt, random-spawnende dvergepakk jevnlig dukker opp for å drepe deg. Det sier vel sitt at Pete Austin skrøt av å ha rundet Adventure på kun fire uker med intens spilling.

Smerten døyves av at hulene som Crowther utforsket en gang tidlig på 70-tallet manes fram på svært effektivt vis. I motsetning til mange andre teksteventyr, formidler Colossal Adventure en sterk følelse av sted. Et sentralt grep her, er at nøkkelementer har påvirkning på tvers av rom – tiltagende varme og rumling når man nærmer seg en vulkan, feks – og at man kan se store terrengtrekk og konstruksjoner på lang avstand fra utkikkspunkter.

Colossal Adventures områdebeskrivelser er både konsise og evokative. Det kan spekuleres i at minnebegrensninger tvang spillets utviklere til å skjære bort daukjøtt og lage beskrivelser som fokuserer på det som er viktig for spilleren.

Definerende øyeblikk
Etter timesvis med utforsking når spilleren fram til rom hvor det er varmt og hvor rumling kan høres i det fjerne. Varmen tiltar når man beveger seg mot lyden, og når spilleren endelig står framfor en aktiv vulkan bryter Colossal Adventure sin strenge verbaldiett: økonomiske laser-beskrivelser må vike for en sideslang, ildspyttende, inferno-frammalende beskrivelse av naturfenomenet.

På den mer personlige siden, involverte mitt første AHA! SUKSESS!-øyeblikk i et eventyrspill en dørvoktende slange i Colossal Adventure og dens bevingede, spiller-transporterte beseirer.

Beste kommando: Drop bear.

Arv og oppfølgere
Adventure er et av spillhistoriens svært få sjanger-definerende spill. Alt fra hvordan spillverdenen er skrudd sammen til det verb-substantiv-drevne grensesnittet skapte skole, og spillets labyrinter, skattesanking og hulesystemer var elementer som ble kopiert igjen og igjen gjennom hele teksteventyr-epoken.

Verken Will Crowther eller Don Woods lagde flere spill etter Adventure. Pete Austin, derimot, omsatte teknologien han utviklet for Colossal Adventure i firmaet Level 9 – og en lang rekke kritikerroste og på alle måter suksessfulle teksteventyr, som Snowball* , Dungeon Adventure, Lords of Time, Red Moon, Return to Eden og The Price of Magic. Spillene til Level 9 ble etterhvert utstyrt med fylte strekgrafikk-illustrasjoner, og i 1986 ble en grafikkversjon av Colossal Adventure utgitt som en del av trippeldekker-samlingen Jewels of Darkness.

Etter noen gloriøse år som Europas ubestridte eventyrmestere, kjørte Level 9 plogen i grøfta når 16-bitsmaskinene kom og hevet lista for dataspill. Vrang-inspirert av tidlige MUDs, lagde de svære, in-joke-intense, ufokuserte spill (Knight Orc, Gnome Ranger…) befolket av talløse mer eller mindre irrelevante NPCer. Anmelderscores og publikumsinteresse dalte jevnt og trutt helt til Level 9 gjenfant et modikum av form og fokus – for seint – med sitt siste eventyrspill, Scapeghost fra 1989.

* 7000 Locations! Det de ikke nevnte på omslaget: 6800 utgjorde en monstrøs fargekodet labyrint.

–
Kilder:
Twisty Little Passages – An Approach to Interactive Fiction, Nick Montfort
Retro Gamer #6-7
The Level 9 Memorial

Jochen Hippel - ung amigamusiker.

–

De fleste musikkfilene i denne saken ble hentet fra denne torrenten på Underground Gamer (Reg. påkrevd.)